Ærede Ruth Maier

Det er så vondt å lese at ingen var der da jøder i din nærhet ble angrepet, utsatt for grov vold og drept. Og jeg må dessverre fortelle deg at ditt folk drepes, plages og lyves om fortsatt. Det er nesten ufattelig.

Av ICEJ Press, 11.09.2018

Det er så vondt å lese at ingen var der da jøder i din nærhet ble angrepet, utsatt for grov vold og drept. Angrepet og drept fordi de var jøder.

For akkurat nå leser jeg i dagboken din om krystallnatten, natten til den 9. november 1938. Pennen din beveget seg over arkene i dagene, månedene og årene før denne dagen. 

Du beskriver de stadig kraftigere forfølgelsene og vanskelighetene for jøder i det tyske riket, og i Wien der du bor.

Om butikker som ødelegges, om vold og om undertrykkelse. Og om jøder som på to dagers varsel sendes ut av landet. I tusener.

«Det var forrige dagen at de angrep enda et jødisk hjem. Det er mange jødiske gutter med bandasje. Å banke opp jøder er en sport.», skrev du i oktober 1938.

Jøder i Baden
Yad Vashem, jøder ydmykes under krystallnatten

Og den 16. oktober 1938 skrev du:

«Pogromer! De banker opp jøder og vil henge dem fra gatelykter.…….De vil drepe meg fordi jeg er jøde. Nei, det er slik det er, og jeg må spørre: «Er vi kyr, dyr? Er vi mennesker», «Ja, Herr Göbels sier: «På samme måte som fluer er dyr». 1938 var et svært mørkt år på jorden»

Jøder ydmykes i Baden Baden
Yad Vashem, Jøder ydmykes

Det er så ufattelig trist å lese. Og ingen var der. Du beskriver i denne tiden så mange sider av samfunnet, men ingen av sidene handler om folk som hjelper. Ingen var der.

Ja, jeg har lest andre steder også. Om tyske jøder som angripes av naboer. De angripes av mennesker de trodde var venner. Nesten ingen forsvarte dem.

Vi mennesker er feige, Ruth Maier. Vi er veldig feige. Og våre hjerter kan forherdes. Og ditt folk er det folk som har fått merke det mest. Nesten ingen turte å stå opp. Jeg vet ikke om det er annerledes i dag. Mennesket er det samme. 

Og dessverre kan jeg fortelle at ditt folk også i dag blir forfulgt. Det utføres terror mot dem rundt om i verden. Senest for noen dager siden. Og det lyves om dem også i dag. 

I dag beskyldes og demoniseres jøder, Israel og Israels ledere i våre aviser. For få tar til motmæle. En av våre største aviser, Dagbladet, sammenlikner Israels ledere med nazister. Gang på gang.

Så langt er det kommet. Så liten forståelse. Så liten empati. Mange pressefolk forsvarer deres rett til å ytre seg. Vel, de gjøre det uten sinne over det forkvaklete i disse sammenlikningene, eller uten å si noe om hva slik demonisering av jøder har ført til i historien.

Men de har ingen skyld i at jøder er utrygge. Selvfølgelig ikke!

Flere hundre muslimer står på en offentlig plass i Sverige og skriker at de skal drepe jøder. Det er hjerteskjærende, og det gjør meg trist og sint. Hvor er medisinen i samfunnet?

Jøder er veldig utrygge mange steder. Og mange flykter til Israel.

Din onkel sa at det var det eneste landet som jøder virkelig kunne føle seg hjemme i: 

«Onkel Rudi, sosialisten, sa at jeg burde tenke på å reise til Palestina, fordi som jøde var det det eneste stedet jeg ville kjenne meg hjemme, sikker, menneskelig – det er slik jeg forestiller meg at det lovede land vil være.», skriver du.

Ja, det er det, Ruth Maier. Men en gang, mange år etter 1938, havnet jeg på hotell med bare overlevende etter Holocaust. I 2008 eller 2009 kanskje. Og jeg tenkte at disse har møtt så mye vondt i sine liv. De overlevde Holocaust, men rett etter at staten Israel ble erklært opprettet, ja da ble de angrepet av landene rundt dem. De samme som hadde overlevd Holocaust måtte rett ut i krig.

Det er en skam. Verden er ubarmhjertig. Vi har virkelig ikke vært der for dere. Mange tror at dette startet med Tyskland og krigen. Men det gjorde ikke det. Dere har vært angrepet, drept og forfulgt opp gjennom historien slik intet annet folk har blitt det. Som kristen er det en skam å si at vi har vært blant de verste.

De fleste var ikke der da heller. Kun de modige. 

Det gjør veldig inntrykk å lese det du skriver. Og det gjør veldig inntrykk å lese det du ikke skriver. For to dager er blanke i dagboken din. Det er 9-10. november 1938. 

Men den 8. november er der. 

Du forteller om en polsk jøde som har angrepet og forsøkt å drepe en tysk diplomat i Frankrike. Og du forteller hvordan det påvirker jødene i Wien, som nå ligger i det tyske riket, byen der du bor.

«Jøder sniker seg langs veggene som jagede dyr. Nå er det død. Ingen jøder går ut. Vi er alle redde for at de vil banke oss opp fordi en polsk jøde ville drepe en tysker.», skriver du.

Han gikk til angrep og drepte den tyske diplomaten fordi familien hans var av de 12000 jødene i Tyskland som ble fratatt alle eiendeler og deportert i lastebiler til Polen den 27. oktober 1938. Og fordi jødene var utsatt for forferdelig antisemittisme. Diplomaten døde. Og det tyske riket brukte det som en anledning. Krystallnatten var i gang. Massemordet var i gang.

Stadttempel synagogen
Yad Vashem, Utenfor Stadttempel synagogen i Wien står SS og andre folk.

Den 11. november, dagen etter at du fylte atten år, skriver du for første gang etter krystallnatten.

«Vi er angrepet! Den forrige dagen var den mest forferdelige i mitt liv. Nå vet jeg hva pogromer er, jeg vet hva mennesket er i stand til….»

Yad Vashem, Sefardiske synaggen i Wien
Yad Vashem, Sefardiske synaggen i Wien er totalt ødelagt.

Den dagen tok dere taxi hjem fra skolen. Det var kun hundre meter. Og du forteller om det horrible synet som møtte deg fra taxien.

«Mennesker sto og stirret, luften var kald(…) og foran var det en lastebil fylt med jøder. De sto som husdyr på vei til slakterhuset! Jeg vil aldri glemme dette. Jeg må aldri glemme dette: jøder som husdyr på vei til å slaktes…mennesker som sto og så på»

Yad Vashem, Synagoge i flammer i Wien
Yad Vashem, Synagoge i flammer i Wien.

Du forteller om lastebiler i gatene fulle av alt som finnes i et hjem.

«…alt i en mølje: et jødisk hjem, bare et jødisk hjem».

«Vi er så forsvarsløse og de gjør hva de vil med oss. Rektor sier: «Vi må finne en vei i oss selv.»»

Ærede Ruth Maier, bare måneder etter flyktet du til Norge. Til det du trodde skulle bli friheten. Det er bestialsk å tenke på at slik gikk det ikke. 

Den 26. november 1942 sitter du i en leilighet på St.hanshaugen. En bil parkeres utenfor. Norske politistøvler og Gestapo høres i trappen. Det er sendt ut 300 norske politimenn og Gestapo for å arrestere norske jøder. Du var en av dem. Samme dag sendes du med skipet Donau fra kaien i Oslo. 

Den 1. desember føres du rett inn i gasskammeret i Auschwitz. Du blir kaldblodig drept fordi du er jøde. 

Vi var ikke der da, ærede Ruth Maier. Men nå har vi muligheten til å stå opp mot hatet. Men jeg er redd mennesket ikke har forandret seg. Likevel må ethvert menneske ta ansvar for sine egne gjerninger.

Ruth Maier: dine ord fikk betydning for meg. Håper det får det for mange andre.

 

Tusen takk.

Påsketuren 2019

Program og påmelding

Velkommen!

Program

ICEJs pastor- og lederkonferanse i Jerusalem

Informasjon og påmelding