Miraklet – Israels gjenfødelse

Av David Parsons, ICEJ Press, 04.19.2018

Den moderne gjenfødelsen av nasjonen Israel for sytti år siden er en enestående hendelse i verdenshistorien, og regnes som et mirakel i ordets rette forstand. Det kunne kun skje ved hjelp av en guddommelig inngripen.

Dette gjelder spesielt på grunn av de unike omstendighetene hvor Israels folk ble gjenforenet fra alle verdens nasjoner. Profeten Jesaja viser til dette når han spør:

«Hvem har hørt slikt? Hvem har sett sådanne ting? Kommer et land til verden på en dag, eller fødes et folk på en gang? For Sion har vært i barnsnød og med det samme født sine sønner.» (Jesaja 66.8)

I 1948, holdt det jødiske folk på å komme seg etter tragedien under holocaust. Det enorme omfanget og grusomhetene til nazistenes folkemord mot jødene var fortsatt ikke helt fremme i lyset, og to tredjedeler av europeiske jøder var gasset eller skutt i hjel.

De fleste gjenlevende som hadde overlevd holdt på å sulte i hjel, og få ville returnere til sine hjem. De visste at deres naboer aldri helt hadde akseptert dem, og trolig heller aldri ville gjøre det.

Slike tragiske katastrofer var ikke noe nytt for jødene. Gjennom århundrer hadde de opplevd pogromer, rykter om at de brukte kristnes blod i brød, tvungne konverteringer, utestengelse og andre former for religiøs forfølgelse, likevel var holocaust det verste. Den rasistiske antisemittismen utført av nazistene hadde redusert dem til undermennesker, som om de var skadedyr bestemt til utryddelse. Som folk, følte jødene at de hadde kommet til veis ende.

Profeten Esekiel talte om en tid da Israel som folk ville si: «Og han sa til mig: Menneskesønn! Disse ben er hele Israels hus. Se, de sier: Våre ben er fortørket, og vårt håp er gått til grunne; vi er fortapt. Spå derfor og si til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Se, jeg åpner eders graver og lar eder, mitt folk, stige op av eders graver, og jeg fører eder til Israels land.» (Esekiel 37.11-12)

Det store miraklet, Israels gjenfødelse i mai 1948, var at det skjedde bare tre år etter at holocaust sluttet. Fra asken av utryddelse, reiste det jødiske folk seg plutselig og etablerte suverenitet i deres fedres hjemland. I en tid med stor svakhet, fikk de likevel kraft, og det var ikke annet enn Guds oppstandelseskraft som var i virksomhet.

Enda mer forbløffende er det faktum at Israel sto ovenfor en annen svært vanskelig trussel; trusselen om utryddelse i det den nye nasjonen ble født. Når nasjonens daværende leder, David Ben-Gurion, erklærte den jødiske statens uavhengighet den 14. mai 1948, ble de umiddelbart angrepet av fem invaderende arabiske armeer. Disse arabiske styrkene var utrustet og trent, og i noen tilfeller kommandert av offiserer fra noen av verdens sterkeste makter. I kontrast opprettet det internasjonale samfunnet ett våpenembargo for den nye israelske staten.

Kun en liten stat; Tsjekkoslovakia, turte å motsette seg det ved å supplere våpen til desperate jødiske soldater. I mange tilfeller ble holocaust overlevende fra Europa kastet rett inn i kamp, uten en gang å ha sko på føttene. Arabiske ledere lovet «å kaste jødene på sjøen», men på en eller annen måte klarte Israel å stå imot.

I det påfølgende året, 1949, stemte FN Israel inn som et fullt medlem. Dette var i en tid hvor et stort antall nasjoner sikret sin uavhengighet og ble en del av det internasjonale samfunnet. Mange nasjoner var også født gjennom lidelsene under første og annen verdenskrig, derfor var det stor sympati for disse nasjonene. Dette gjaldt også for Israel, selv om Israel skiller seg ut for måten landet overvant de tøffe oddsene og omskrev historien på.

Det jødiske folk er det eneste folket som helt har blitt rykket opp av sitt hjemland, for deretter å returnere til det samme landet og reetablere nasjonal suverenitet. Du kan søke høyt og lavt uten å finne et annet folk som har klart å gjøre dette en eneste gang. Og jødene har gjort det to ganger!

Hva som gjør dette enda mer spesielt er at bibelen, fortalte at dette skulle skje før det faktisk skjedde. Skriften proklamerte på forhånd at det ville bli to spredninger og to returer av det jødiske folk – først fra Babylon og deretter fra folkeslagene.

Og det var denne bibelen som holdt det jødiske folk samlet gjennom de lange århundrene i eksil. Og det var den samme bibelen, som plantet i dem et profetisk håp om en retur og en nasjonal gjenopprettelse – som skulle bli drivkraften som skulle ta de tilbake – ganske bokstavelig – fra graven.

Apostelen Paulus bygger på disse profetiske passasjene når han snakker om løfter om opprettelsen for Israel i «Brevet til Romerne». Han lærer at til og med Israels spredning har en forløsende hensikt, slik at evangeliet skal nå ut til alle nasjoner, og gjennom det føre mange til Gud.

Likevel, når tiden for Israels innhøsting er der, sier Paulus at vi ikke kan vente oss mindre enn «liv av døde» (Romerne 11.11-15). Det vil si at Guds oppstandelseskraft fortsatt vil arbeide på jorden når den jødiske nasjonen endelig blir gjenopprettet i sine forfedres hjemland.

Vi lever i dager da vi har vært vitner til dette. Sytti år etter Israels mirakuløse gjenfødelse spør vi:

Vil vi stå sammen med dem som forsøker å få det jødiske folk tilbake i gravene? Eller vil vi være blant de som priser Gud for hvordan Han har bragt den israelske nasjonen tilbake til livet?

Av David Parsons

Regionalkonferansen i Bodø 2018

Program

Opprop om NRKs dekning av Israel

Les om oppropet, gi din tilslutning